Det lukter ikke blomster etter dobesøk!

do liggendeJeg er raus med komplimenter. Jeg gir dem ikke fordi jeg føler jeg må si dem, men fordi jeg mener det. En tidligere kollega av meg var også raus med komplimenter. Hun sa at det var så mye hyggeligere å si dem enn å tenke dem. Er ikke det en fin filosofi? Selv om jeg er raus med komplimenter skal jeg innrømme en ting. Står jeg ovenfor en tilsynelatende “perfekt” person, går det en liten fanden i meg som leter etter feil ved personen. Finner jeg en, blir jeg litt mer avslappet, hun var ikke perfekt, det var en feil med henne. Og noen ganger i all komplimentheten min tenker jeg at den nesa var jammen skeiv…Hun har en feil, gudene skal vite jeg har fler, men nå er vi på bølgelengde. Jeg kan senke skuldrene litt, hun er ikke perfekt. Noen ganger lurer jeg egentlig på hva mennesker tenker, ta for eksempel paven. Hvis han snakker med en person som har veldig store ører, klarer han å la vær å tenke på ørene og kun fokusere på det som blir sagt, eller tenker han at det var noen skikkelig stygge ører? I de siste dagers media har en viss Frue vist frem mammakroppen sin få dager etter fødsel og kritikken hagler. Kroppsfiksert, dårlig mor og forbilde. Hennes utleggelse av seg selv har fått meg til å tenke tilbake på de to gangene jeg selv har født. Nå har aldri jeg hatt en kropp som denne Fruen (ei heller orker jeg å bruke så mye av min fritid til å trene meg til en sånn kropp), men kjenner meg igjen i det å føle seg flott dagene etter en fødsel. Har alltid vært selvkritisk, men da følte jeg meg flott og kvinnelig. Ja, jeg var sliten, og ja etter den ene fødselen sydde jeg i hue og ræva, men flott følte jeg meg. Puppene var store, hoftene brede, den store magen var borte og jeg hadde gjennomført en bragd. Jeg var så stolt!

I all min jakt etter andres riper, ser jeg mye av det bunner ut i egen usikkerhet. Og kanskje litt misunnelse?

I dag hvor vi får så lett tilgang til andres liv gjennom media, er det lett å se på sitt eget liv som mindreverdig. Facebook, instagram og blogger kan lett tegne et uvirkelig, overlykkelig bilde. Vi vet alle at det faktisk ikke lukter blomster etter et dobesøk, selv om de har aldri så vellykket liv. Når det kommer til stykket er noen født litt mer heldig, og det er av og til surt å svelge for en del. Det eneste vi kan gjøre er å å gjøre det beste ut av det livet man får tildelt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s