Når det er helt mørkt!

Det er søndag kveld når jeg skriver dette, jeg er på hytta – alene! Jeg reiste opp lørdag formiddag og tilbake mandag morgen. Hyttefolk og turfolk har reist hjem for helgen, og jeg kan ikke se noe lys i hele heia, det er helt mørkt.  Jeg trives godt alene, hekler litt, hører på podcast, radio, leser nyter stillheten, men det er ikke fritt for at mørke kvelder er litt skummelt. Helt alene på heia, omgitt av skog, fjell og mørke. Denne søndags-kvelden har gårsdagens vind løyet, og nå er alt bare stille.

Liggende2

Jeg fyrer i peisen, kjenner egentlig at det begynner å bli litt for varmt, men bare et par kubber til slik at det holder ut hele kvelden. Angrer litt da jeg kjenner at jeg begynner å svette, men ovnen fortsetter bare å bevre. Jeg har tent levende lys i hele hytta, og noen få 12V lamper lyser opp hytta. Det er lun og god stemning.

Selv om jeg koser meg her i midt eget selskap, er det ikke fritt for at mørket kjennes litt skummelt. Jeg prøver å finne ut hva jeg egentlig er redd for, det er jo ingen her. Ja, litt skummelt å gå opp stien til utedoen. Du vet den følelsen som gjør at du skynder deg litt ekstra, selv om du vet at det ikke er noen der. Jeg prøvde å tenke ut “hva jeg egentlig er engstelig for”? Vet du hva jeg kom fram til…? At noen skulle banke på døra når jeg er her alene…Som om noen skulle gjøre det! Eller?

 

småbilder
Utsikt fra hytta & utsikt fra sofaen

 

Lørdagen da jeg kom opp blåste det voldsomt. Over radioen på vei opp hørte jeg at flere fjelloverganger var stengt på grunn av uværet, så tross alt er det roligere her. Jeg finner meg en nokså lun plass mellom annekset og hytta, spiser lunsjen ute, kjenner solen varme og nyter roen og livet i slow-motion. Henter litt vann, fyller på ved og leser. Alt tar litt lengre tid, akkurat sånn det skal være. Søndagen er vinden stillnet og planen om skitur kan gjennomføres. Det er ikke ikke mange i løypa, på de to første kilometrene traff jeg bare på en eldre kar, som skøytet avgårde. En av den gamle, barka, innbitte ikke-hilsende-sorten. Jeg er en sånn type som ser på utsikten, hører på fuglene, kjenner på vinden i ansiktet. Går ikke akkurat raskt dette, og så må det jo selvfølgelig en pause til. En rastepause med sjokolade og noe kaldt å drikke, skiene avspent og rompa godt plantet på medbrakt sitteunderlag. Når sjokoladen er fortært er det bare å fortsette videre, stavtak og skispor, og siste bakken før runden er over.  Jeg er ei pyse i bakker, det hender faktisk at jeg tar av meg skiene og går ned. Jeg tenkte at denne bakken her slutter rett der nede…DET gjorde den ikke. Det gikk bare raskere og raskere, og tankene i hodet føltes som nyhetsopplesning fra 50-tallet. Det neste trekket mitt er derfor helt logisk – jeg satt meg ned på ræva, i fart. JADA. 

 

Utrolig nok gikk det greit, det hadde ikke hodet mitt trodd et par sekunder før. Halebenet er kanskje litt forslått, men dog ikke så værst. Litt forsmådd, børstet jeg av meg snøen. Står og henger litt i løypa, ser på utsikten, prøver å se dreven ut. Har ikke falt – står bare her å ser på sporet og utsikten jeg. Vel, det er måte på hvor lenge man kan henge i løypa alene, så hoppet ut i sporet igjen og fullførte siste rest av bakken – uten fall.

Resten av dagen gikk med på å ta bilder, se litt på TV, hekle, lage mat, rydde litt…

Liggende
Gavlesjå vannet

Åja, hvis du lurte på hva jeg gjorde i stedet for å bruke utedoen i mørket? Tissa på bøtte inne i trygge, lune hytta mi. Tommel opp!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s